Tenketenketenke..

God søndagskveld!

Jeg sitter nå her og hører på musikk og stirrer på skjermen, er ikke så mye å finne på en søndagskveld på Danvik. Eneste gangen man ser folk da, er enten under måltidene eller hvis folk er ute å røyker. Folk samler seg på rommene sine og i TV-stuene og ser på film. Jeg har gjort det samme idag, satt i 400 og så på film med gutta :)

Jeg er veldig stressa innvendig nå føler jeg. Jeg klager mye over det, men det er fordi jeg føler noen må gi meg svar, for jeg er lei av å lete. Hva skal jeg gjøre etter dette året? Det er nesten så jeg vil Danvik skal bare vare og vare enda lenger, helt til jeg kan finne ut hva jeg skal til neste år, så om tiden bare kunne stoppe i et par måneder til minst hadde det vært flott.. Før juleferien sa jeg "I jula skal jeg virkelig tenke meg om og finne ut hva jeg skal!" Men, haha. Joda, jeg tenkte mye over det, men kom ikke lange veien. Som sagt tidligere har jeg vært interessert i arkitekt yrket en veldig lang tid nå, men hei hå, med 1 i matte og ikke så veldig fantastiske karakterer i andre fag + veldig lite studiepoeng, er den drømmen veldig langt borte fra min verden. Jeg orker ikke å studere avansert matte i evigheter før jeg endelig kan komme inn på en skole som godtar meg. Jeg hater karakterer.

Grunnen til at jeg søkte på fotostudiet på Danvik, var for å finne ut om jeg ville fortsette med foto på et mer profesjonelt plan, eller om det bare skulle forbli en hobby. Vel, det har jeg funnet ut, jeg blir nok aldri noen "Fotograf for a living". Jeg er skuffet over meg selv. Jeg får aldri til noe av det jeg vil, jeg blir usikker på meg selv med en gang jeg finner ut hva som trengs og jeg ikke har det, og jeg blir redd for fremtiden. No offence, men jeg har faktisk ikke lyst til å stå bak en disk og selge varer resten av livet mitt... Etter jobben som jeg har fått lov til å komme til every now and then siden 9.klasse, har jeg funnet ut at jeg rett og slett hater det. Selvom jeg er veldig takknemlig for å ha fått akkurat den muligheten, men jeg vil ikke komme tilbake dit mer. Jeg stresser.

Skal innrømme at jeg tenkte på å skrive denne type innlegg etter å ha lest min bror Tom Inge sitt innlegg, hvor han forteller om hvordan han endte opp der han er nå. Kanskje jeg og er heldig og finner mitt "kall" en dag, greia er bare at jeg vil bli ferdig med studier og alt det med en gang, tar jeg friår o.l. har jeg på følelsen at jeg ikke har lyst til å tilbake på skolebenken igjen...

Jeg er redd for fremtiden. Redd for at ting skal ødelegges. Jeg hadde en plan, men som mange også har opplevd, å følge en plan går sjeldent... Men det er visse ting jeg ikke klarer å bare ta på sparket. Misunner så sykt de som vet hva de skal, det gjør meg enda mer stressa å høre på dem. Uff.

Vel..

Vi sees når vi sees. :)